Da jeg var liten betød det å tegne en flott tegning til pappa, og takket være samme pappaen så klarte jeg også å knote fram noen ord på tegningen, allerede fra 4-5års alderen. Det var han som lærte meg alfabetet, ombord på Kongshav, skipet han var overstyrmann på.

På den tiden så var det dårlig med satelittforbindelser og heller ikke lett å få ny proviant ombord om man var midt i Stillehavet foreksepel. Lærebøker for småbarn fantes det ikke, så for å lære småtrollet (meg) alfabetet, så brukte pappa semaforflaggene ombord. Han var praktisk og løsningsorientert sånn sett. Og den barnelektyren som var tilgjengelig var to-tre Kalle Anka magasiner som hadde blitt kjøpt i Landskrona der skipet ble bygget.

I dag betyr farsdag for meg å minnes… samt å lage kake og god middag for gubben i huset her…han er både far, stefar, svigerfar og bestefar….så han må jo feires litt 🙂

Pappa ble født i 1931, og var et oppkomme for historier fra “gamle” dager…. jeg har i ettertid tenkt at gamle dager for ham og meg ikke var helt det samme, men uansett, jeg var et nysgjerrig barn, og jeg spurte heldigvis mye. Han var barn under krigen, noe som sikkert ikke var lett. Farmor var alene, farfar var krigsseiler…reiste ut i 39 og kom ikke tilbake før krigen var over.

Men pappa fortalte ikke så mye om det vanskelige…han fortalte om “ongane i gadå”, hva de gjorde av fantestreker og andre streker.. Han fortalte om den gangen de glemte en kamerat i Mississippiskogen…de hadde lekt cowboy og indianer og kameraten var tatt til fange og hadde blitt bundet til en totempæl (tre)… Han ble husket og funnet etterhvert, men det gikk nok mange flere timer den gangen enn i dag, før han ble savnet.

Han fortalte om hvor kjekt det var å bo i hattehøyde (1 etasje) og ha tilgang på kinaputter… De passet så godt på hattebremmene til de som gikk forbi… Jeg kan se det for meg….og hadde jeg gjort noe lignende da jeg var på samme alder så hadde jeg fått høre det…uansett om jeg hørte etter eller ikke…

Han fortalte om når de gikk julebukk, og en av naboene hadde aldri noe godt å by på…men de fikk alltid brødskive med sukker på der…  Dette diktet han en sang på, som svimehodet meg dessverre har glemt teksten til. Man tager hva man haver, noe pappa igrunn var flink til hele livet, han sparte på alt, så han hadde det meste.

Han fortalte om at han og en kompis hadde klart å snike seg innpå en tysk soldat og fått nappet tjenestevåpenet fra ham, nede på kaia. Våpenet ble kasta på sjøen, og soldaten fikk antagelig et forklaringsproblem… Heldigvis var byen full av guttunger i omtrent samme høyde og klesdrakt, så de ble ikke tatt for dette stuntet.

Og han fortalte at det kostet 50 øre å få klippet på seg en fin frisyre hos frisøren… det kostet 25 øre å rake av seg hele håret…noe folk stort sett bare gjorde om de hadde lus….det var skammelig… Pappa fikk alltid 50 øre for å gå og klippe seg…. men så var det bare det at det kostet 25 øre å gå på kino også… så det ble ofte luseklipp på pappa….og kino i tillegg.

Bildet over er pappas konfirmasjonsbilde, kort tid etter reiste han til sjøs for første gang. Det var andre tider da.. 14-15 år gammel, ut i den store verden på egen hånd, de var ofte mønstret på i 9 mndr-1 år om gangen. De ble tidlig voksne av sånt..

Etterhvert kom jo jeg inn i bildet, pappa hadde jo allerede vært pappa til 2 gutter i noen år, men så kom jeg, første jenta i den generasjonen. Han var til sjøs mye, men bidro så godt han kunne når han var hjemme. Trillet meg på turer, prøvde å legge meg om kveldene…noe som ifølge pappa var rimelig umulig…

Han lekte med meg, og ombord i Kongshav fikk han hengt opp huske til meg. Han syns nok det var stas å ha ei lita prinsesse…. som egentlig var alt annet enn prinsesse… jeg klatra, og løp, og tryna, hoppa og fikk skrubbsår, sykla og fant på mange små og store streker…. mon hvem jeg hadde det etter tro… En tur han var ute så hadde han fått beskjed av mamma å kjøpe med hjem en kjole til meg… men etter noen måneder på havet så var han ikke helt sikker på hvilken størrelse jeg brukte lengre…han var også usikker på hva slags kjole jeg ville like… så han kjøpte hele kjolestativet…

Han ble av mannskapet ombord kalt Captain NoBigDeal, for uansett hva problemet var, så var det no big deal, alt kunne fikses.. Han ble av noen venner kalt Fred Cross, fordi han var så hjelpsom.

Jeg har nok arvet nysgjerrigheten fra pappa, samt leselysten… da et av skipene han jobbet på skulle selges til et utenlandsk rederi så tok han med hjem hele skipsbiblioteket…. Vi manglet aldri lesestoff.. Han var rastløs om han var i ro, måtte alltid ha noe å fikle med… Vi flyttet stort sett når huset var ferdigfikset, sånn at han kunne begynne på et nytt prosjekt.. Nevenyttig som få.

For meg var han pappa, han kunne fikse alt, han var verdens beste, og verdens teiteste når jeg ble litt større…før han ble kul igjen. Han blir ikke glemt, og det er godt å kunne hente fram minnene innimellom.

Ha en fin farsdag… alle dere verdens beste fedre… 🙂

Tinnbryllup kalles dette, vi burde nesten feiret den i Tinn i Telemark….en koselig liten plass vi har besøkt tidligere. Men det gjør vi altså ikke. Vi feirer den hjemme….i år også 🙂 

Feiret og feiret forresten, vi er vel mer fra selve romantikken enn hva vi er romantiske… joda, vi har fyrt opp noen stearinlys nå og da…. når strømmen har gått.

Og vi har da drukket noen glass vin sammen, men det hovedsakelig hvis det ikke har vært mulig å velge øl istedet…

Blomster har jeg fått, omtrent annethvert år, når det er valgkamp og du tilfeldigvis går forbi et sånt AP-telt..

Tenk, 10 år siden, gått lynkjapt opp i røyk. Vi har gjort mye sammen, sett mye sammen, ledd mye sammen. Det var igrunnen derfor det ble oss to, vi lo så godt sammen. Humor i hverdagen må man ha, det blir så himla alvorlig hvis ikke.

Jeg tviler igrunn på at du husker dagen i dag, jeg vet du husket den for omtrentlig ei uke siden og det går faktisk helt fint. Selve datoen betyr ingenting, så lenge du husker på hvem du er gift med. Og det vet jeg at du gjør. Aldri følt meg så trygg med noen som sammen med deg.

Men jeg har husket datoen, jeg husker de fleste datoer, jeg vet når du har bursdag, og når ekskona di har bursdag, når søstera di fyller år og når ungene dine har sine dager….og så minner jeg deg på dem, sånn at du rekker å gratulere 🙂

Kake har jeg laget og middagen er klar. Og gave har jeg….skjønt ikke i tinn.

Gratulerer så masse med bryllupsdagen kjæresten min, og takk for at du holder ut. Elsker deg.Perfekt liten platte jeg fikk ordnet i anledning dagen vel 🙂

Jeg har alltid likt gamle ting, historie, gammel arkitektur og mote. Noe som fortsatt er gjeldene. Det er ikke alvorlig mye nytt å spore her i huset. Jeg ønsker meg gjerne brukt til jul og bursdag også, men det er nok ikke så mange som tør å gi brukte gaver, selv ikke når det står på ønskelista.

Det første loppemarkedet jeg husker at jeg var på, var i Betania. Loppemarked, tombola og lotteri. Jeg fikk 5 kroner av mamma som jeg kunne bruke akkurat som jeg ville. 1 kroner gikk på tombolaen, jeg vant en pose Kongen av Danmark, ikke den aller største favoritten, men godis var godis…og absolutt ikke noe man fikk hver dag. Det gikk sikkert ei krone på lotteri også, men kan ikke huske at jeg vant noe der.

Og så var det loppemarkedet…

Der fant jeg den fineste kjolen jeg dittils hadde sett, en nydelig blå og hvit, med blondekrave og svingskjørt. Sett i ettertid så var den antagelig fra rundt 1952/53, loppemarkedet var i 1974… Jeg viste stolt fram kjolen til mamma, som helt tydelig ikke var overimponert 🙂 Det var vel omtrent da jeg konkluderte med at jeg hadde mine egne preferanser.

Og sånn har det igrunn vært hele livet, jeg liker det gamle.

Jeg leste gjerne Per Hansson og Det største spillet, mens jevnaldrene venninner i 13-14årsalderen heller satt med nesa i det utrolig kjedelige Romantikk, og jeg syns at musikken pappa spilte, country og gamle shantys var adskillig finere enn Duran Duran og den andre popmusikken de overnevnte venninnene digget.

Både Per Hansson og gamle shantys står fortsatt i hylla her.

Jeg var et spørrende barn, antageligvis klarte jeg å drive enkelte voksne midlertidig fra forstanden. Jeg husker at jeg bokstavelig talt spurte mormor om det fantes dinosaurer da hun var liten. Jeg var rundt 7.. Mormor bare lo, men hun benektet at det var dinosaurer da. Noe jeg faktisk ble litt skuffet over.

Jeg tror jeg må ha den spørrende nysgjerrigheten etter min far, mannen som skar opp den hardt ervervede fotballen sin, for å undersøke hvorfor den hadde sprett.. Trekkspillet til farmor ble også delt i to, for å finne ut hvorfor det laget lyd, og ikke minst radioen de hadde spart til kjempelenge….pappa måtte jo finne ut hvorfor det var stemmer inni den, så han skrudde den i fra hverandre..

Disse to kommer jeg fra, og jeg har nok arvet noe fra dem begge.

Slekt, det er noe som har opptatt meg i senere år. Jeg spurte helt klart mye i tidligere år, men jeg spurt helt klart ikke nok. Og nå har jeg svært få igjen som jeg kan spørre.

Jeg begynte med slektsgransking, og til mer jeg gransket til mer ønsket jeg at jeg hadde mange å spørre, for jeg fant ut så mye. Fra tragiske ulykker, stor fattigdom, krigsinnsats og foregangsmennesker innen koppe- og tuberkulose epidemiene. Samt at jeg fikk helt ny familie i et slektsledd, grunnet dna. Dna var egentlig litt snålt, 100% vestlending. Nå er jo ikke dnabanken spesielt fullstendig, men mine gener kunne altså spores kun fra vestlandet.  Jeg er langt fra ferdiggransket, men denne hobbyen ble lagt vekk for et par år siden, jeg følte omtrent at jeg fikk støv på hjernen og hornhinnene av å lese alle de gamle kirkebøkene på nettet. Og er det noe jeg ikke vil ha, så er det støv på hjernen 😀

Men jeg fikk en forespørsel for litt siden om den gamle slekta, så nå er jeg på leting etter dokumentene…for jeg er helt enormt flink til å rydde ting til lure plasser. Det hadde også vært interessant å komme i gang igjen, nye årganger har blitt frigjort i folketellinger, og flere dokumenter har antageligvis blitt transkriberte.

Og så burde jeg så absolutt bli flinkere til å katalogisere det jeg oppdager. For med mitt løsark og stikkordsystem så er det vel endel å nøste opp i på nytt…det vil si, når jeg endelig har funnet ut hvor den lure plassen er.